Mulighetene i en funksjonshemming

Hei, jeg heter Torstein Lerhol, er 25 år, utdannet lærer, og tar nå master i historie ved NTNU i Trondheim.

Jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å fortelle litt om meg selv, og mine erfaringer med min funksjonshemming.
Jeg er født med sykdommen Spinal muskel atrofi, en nevromuskulær sykdom som gjør at musklene gradvis svekkes.
I dag ligger jeg i en elektrisk rullestol, veier 17,5 kg og trenger assistanse døgnet rundt.

Alt er mulig med fantasi og evne til å se muligheter

Selv om jeg har en alvorlig muskelsykdom, har jeg aldri latt dette stoppe meg fra å utfylle mitt potensiale og prøve å nå mine drømmer. Jeg har hele tiden vært bevisst på at jeg selv har et personlig ansvar for å nå de målene som jeg har satt meg, og at ALT er mulig hvis man har litt fantasi og evnen til å se muligheter i stedet for begrensninger.

Som en følge av denne livsfilosofien har jeg i en alder av 25 år oppnådd svært mye, tross mine utfordringer.
Jeg har reist rundt i nesten hele Europa, kjørt gjennom USA, fra øst til vest, sovet ute i telt i 14 minus med respirator, er på full vei til å bli lektor i historie og sist men ikke minst er jeg en aktiv politiker i Senterpartiet.
Dette er alle ting som for meg gjør livet mitt verdt å leve. Det at jeg ikke lar funksjonshemmingen styre livet mitt gjør det lettere å se mulighetene i livet.

Faktisk er det min erfaring at funksjonshemmingen i mange tilfeller kan være en bonus. På mange av mine reiser har jeg opplevd å få bedre service, sluppet kø og fått alt for mye rabatt på grunn av funksjonshemmingen. Og selv om mange kanskje vil hevde at dette er en positiv diskriminering, må jeg innrømme at jeg er så kynisk at jeg smiler og sier takk :-)

Roadtrip til USA

I fjor dro jeg og lillebroren min sammen med tre assistenter på ett av mitt livs største eventyr.
Vi hadde ett år i forveien bestemt oss for å dra på roadtrip til USA. Vi skulle kjøre i bil fra Minneapolis i nord-øst til Las Vegas i sør-vest. Vi ønsket å lage en tur som i størst mulig grad skulle være spontan og ligne mer på en backpacker tur enn en planlagt dag til dag reise. Ønsket om å være spontan til tross for funksjonshemmingen var sterkt, og vi var forberedt på å sove ute i bilen hvis det ikke var ledige hotellrom.

Vi dro derfor ut fra Minneapolis med friskt mot og mange spennede forventninger. Vi satte kursen mot Chicago hvor vi skulle tilbringe to netter. I Chicago var planen å komme seg opp i Amerikas høyeste skyskraper, dra på bluesbar og shoppe. Alt dette klarte vi å gjennomføre! I Sears tower ble vi geleidet av en egen guide som førte oss forbi alle køer, og dyttet folk unna hvis de sto i veien. Serviceinnstillingen til amerikanerne er etter min mening eksemplarisk. Det var en enorm opplevelse å ligge i et glassbur på toppen av skyskraperen og se ned- og utover på bybildet.
Etter Chicago begynte de lange kjøreetappene opp mot Denver, i staten Colorado.
Det gjaldt å kjøre så lenge vi orket, for så å finne et hotell med ledig rom for natten. Og tro dere meg, det siste var ikke alltid like lett. Ofte måtte vi innom 4-5 moteller før vi fant et egnet sted. Vi hadde heller ikke mulighet til å være kresen, handicaprommene var ofte opptatt, og ofte måtte vi nøye oss med vanlig små standardrom. Men dette var jo ikke noe problem, vi hadde en seng og et rom med strøm og dusj. Mer enn det trengte vi egentlig ikke. Vi var jo tross alt på tur, og dette var noe av sjarmen.
Det å kunne dra på en litt småskitten amerikansk småby-bar etter å ha sjekket inn, var faktisk for meg en stor opplevelse og en del av min amerikanske drøm.

I Denver feiret vi den amerikanske nasjonaldagen med en bedre middag og et kinobesøk. Etter kinoen så vi på rakettene som ble skutt opp rund omkring i byen. En episk avslutning på en fin dag.
På vei fra Denver til Las Vegas måtte vi kjøre over et fjellpass. På 3000 meters høyde fikk jeg alvorlige pusteproblemer, og måtte hente fram respiratoren for å få hjelp til å puste. Heldigvis er amerikanske biler så fulle av utstyr at de til og med har uttak for vanlig strøm… Selv om det der og da var en litt dramatisk opplevelse, føler jeg at det var en erfaring jeg ikke ville vært foruten. Det var faktisk litt spennende å måtte svinge av veien på vei over Rocky Mountain for å montere respirator :-D
Vel framme i Las Vegas tok vi inn på The Venetian, et av byens flotteste og mest luksuriøse hotell. Her leide vi suite, og var klar for ren nytelse og spenning i ”Syndenes by”. Vi gamblet, gikk på show, shoppet og spiste mat på alt for dyre restauranter. Det var kort sagt en perfekt slutt på en perfekt reise. En reise som inneholdt spenning, spontanitet, livserfaringer og episke natur- og matopplevelser. Det var en tur jeg aldri ville vært foruten.

Vel hjemme i Norge var det første jeg gjorde å begynne å planlegge roadtrip gjennom Europa med min søster, som også sitter i rullestol. Denne turen gjennomførte vi i sommer og var like vellykket. I skrivende stund er det nøyaktig 19 dager til jeg drar til USA for 4.gang. Min storebror og jeg skal besøke vår lillebror som er utvekslingsstudent over dammen. Her skal jeg få oppfylt enda en av mine livsdrømmer, nemlig opplevelsen av å feire –Real American christmas… Å som jeg gleder meg!

Meningsfylt liv

I løpet av dette blogginnlegget håper jeg at jeg har klart å vise at alt er mulig, selv med en alvorlig funksjonshemming. Det gjelder som sagt å se muligheter i stedet for begrensninger. Alle vil vi på ett eller annet tidspunkt støte på motgang, jeg tror det er hvordan vi velger å møte denne motgangen på som til syvende og sist avgjør hvordan utfallet blir.
Jeg velger i alle fall å møte enhver utfordring med løsningsorientert optimisme og pågangsmot. For meg har dette ført til et verdig og meningsfylt liv. Det gjelder med andre ord å se mulighetene i sin egen funksjonshemming.
Torstein Lerhol