Overraskende få fullfører videregående

Hele 64 prosent av barn med fysiske funksjonsnedsettelser fullfører ikke videregående, mot kun 17 prosent i befolkningen for øvrig. Det er overraskende og bekymringsfullt, sier forskeren bak studien.

Mediene har viet mye spalteplass til å omtale økende drop-out i den videregående skolen. Dette er en viktig sak og mye står på spill. Mye av fundamentet for de unges muligheter til ta videre utdanning og senere komme i arbeid, formes her. Det som er mindre kjent, er at mange unge med fysiske funksjonsnedsettelser dropper ut av skolen enda tidligere enn jevnaldrende ellers i befolkningen. 

I forbindelse med prosjektet «Alle skal med» har NOVA-forsker Jon Erik Finnvold kartlagt utdanningsnivå og yrkesaktivitet hos en gruppe personer med fysiske funksjonsnedsettelser. Han har også sett nærmere på hvordan skolen fungerer som sosial arena.

Gjennom sine analyser av offentlige registre tegner Finnvold et lite oppløftende bilde av denne gruppens situasjon når det gjelder utdanning og yrkesaktivitet.

Lavt utdanningsnivå

Finnvold finner at 64 prosent av utvalget hadde grunnskole som høyest fullførte utdanning – mot kun 17 prosent i befolkningen for øvrig. Bare 17 prosent i utvalget hadde universitets- og høgskoleutdanning, mot 41 prosent i befolkningen ellers.

«Selv om funksjonsnedsettelsen er en viktig forklarende faktor til disse tallene, er det også andre forhold som spiller inn. Blant annet viser det seg at høy utdanning hos foreldrene, og om man bor sammen med begge foreldre, øker sannsynligheten for at barnet fullfører en universitets- eller høgskoleutdannelse,» forteller Finnvold.

Lav yrkesaktivitet

Han finner videre at 36 prosent av utvalget var yrkesaktive i 2010 mot 87 prosent av befolkningen for øvrig. Inntektsnivået til utvalget var om lag 2/3 lavere enn den øvrige befolkningen.

«Registeranalysene viser at utdanning er helt avgjørende for senere utsikter på arbeidsmarkedet, og at dette i særlig stor grad gjelder for de med fysiske funksjonsnedsettelser. Det forteller at skolene spiller en avgjørende rolle for sosial inkludering i voksen alder,» uttaler Finnvold.

Skolen som sosial arena

Skolen er viktig for barns utvikling – ikke bare som arena for læring, men også for utvikling av sosial kontakt og vennskap mellom jevnaldrende. For de fleste er trivsel og sosial trygghet en forutsetning for læring.

Gjennom en spørreundersøkelse til foreldre som har barn med fysiske funksjonsnedsettelser, har Finnvold fått innblikk i deres opplevelse av skolen som arena for utvikling av barnas faglige og sosiale ressurser.

«Fellestrekk ved mange av foreldrenes erfaringer er at barna trives dårlig, at de oppnår svake skoleresultater, og at de har veldig begrensete sosiale nettverk», forteller han.

Spesialundervisning genererer misnøye!

Et særtrekk for barn med fysiske funksjonsnedsettelser er at en betydelig del av undervisningstilbudet i skolen skjer i form av spesialundervisning utenfor klasserommet. 

I Finnvold sitt utvalg deltok 43 prosent av barna i klasseromsundervisningen på lik linje med andre barn, 14 prosent gikk på spesialskole. Til sammen 20 prosent gikk på nærskolen, men tilbrakte mindre enn halvparten av tida i klassen, mens 23 prosent deltok i vanlig klasseromsundervisning minst halvparten av tida.

«Foreldre til barn som deltok mindre enn halvparten av tiden i klasseromsundervisningen, hadde flest negative erfaringer. Det gjelder samarbeidet med skolen, barnets trivsel og barnas skoleprestasjoner samt foreldrenes forventninger til hvor lang utdanning barnet kom til å få,» utdyper han.

Ifølge forskeren er segregert undervisning den enkeltfaktoren som virker sterkest inn på omfanget av vennenettverk og sosial deltakelse. Barna som deltok mindre enn halvparten av tiden i klassen, hadde færre venner og var mindre integrert både på formelle så vel som uformelle sosiale arenaer, sammenlignet med de som kun fulgte klasseromsundervisningen.

«Dersom det er liten kontakt mellom eleven og klassekameratene, ligger ikke forholdene til rette for å gjøre avtaler om hva som skal skje etter skoletiden. De vil også ha et annet erfaringsgrunnlag, og de vil i mindre grad enn andre elever dele de samme erfaringene som elevene i klasserommet, og slik sett føle mindre fellesskap og ha færre felles samtaleemner», understreker Finnvold.

Foreldres inntekt og utdanning spiller en rolle

Barna som hadde foreldre med lav inntekt, deltok sjelden i organiserte aktiviteter etter skoletid. Samtidig viste studien at barnets sjanse for å unngå et segregert undervisningsopplegg økte dersom foreldrene hadde høy utdanning.

Utilsiktede konsekvenser av ordningen

«Tanken bak den segregerte undervisninga er at den skal gi barna et bedre læringsutbytte. Sett på bakgrunn av de svarene som min studie gir, er det all mulig grunn til å spørre seg om ordningen med spesialundervisning slik den praktiseres i dag, bør tas opp til revurdering. Måten undervisningen er organisert på, synes å medføre en rekke utilsiktede konsekvenser,» fastholder Finnvold. «Barn som mistrives, som omgivelsene ikke har tiltro til, og som i liten grad har sosial kontakt med jevnaldrende, har opplagt reduserte sjanser til å komme seg videre i utdanningsløpet etter grunnskolen.».

Bør tenke seg om

Finnvold mener at lærerne bør tenke seg grundig om før de tar noen ut av klassesituasjonen. Mange lærere bør kanskje revurderer sin pedagogiske praksis. Han tilføyer videre at foreldrene på sin side bør nøye vurdere hva deres barn får ut av spesialundervisningen. De kan om de vil, si nei til tilbudet om spesialundervisning.

 «Mistrivsel og mangel på forventninger fra de nære omgivelsene er et dårlig utgangspunkt for læring. Når dette så tydelig blir adressert til måten man organiserer undervisninga på, er det kanskje på tide å tenke i andre baner», sier Finnvold.

Om undersøkelsen

I rapporten presenteres funn fra prosjektet  ”Alle skal med? Integrasjon i skole og arbeidsliv for mennesker med fysisk funksjonsnedsettelse”. Målet med publikasjonen er å bidra med ny kunnskap om faktorer som påvirker inkludering av mennesker med fysisk funksjonsnedsetting i skole og arbeidsliv. Cerbral Parese og ryggmargsbrokk utgjør den vesentlige delen av undersøkelsespopulasjonen. I analysene er det brukt to ulike strategier for innsamling av data. Del I brukar data fra ulike offentlige register for å dokumentere utdanningsløp og deltaking i arbeidsmarkedet for et utvalg født mellom 1965 og 1985. Del II omfatter resultater fra en postal spørreundersøkelse blant foreldre med barn i grunnskolealder.

Prosjektet hadde oppstart i 2011, og har vært finansiert av Stiftelsen Sophies Minde, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og NOVA.

 

Kilde: NOVA – et forskningsinstitutt ved HiOA