- BPA handler om likestilling

Ombud Sunniva Ørstavik holdt appell da filmen ”Brevet til Jens”, om brukerstyrt personlig assistanse (BPA), ble vist i Spikersuppa fredag 9.september.

Hvem skal få bestemme hvordan mennesker med nedsatt funksjonsevne skal leve? Spørsmålet er for viktig til å overlates til kommunepolitikerne alene. Av likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik.

Menneskers rett til å delta i samfunnet er likestillingspolitikk, ikke helsepolitikk. I forrige uke fikk den sterke tv-dokumentaren Brevet til Jens tårene til å trille hos seere over hele landet – også hos meg. Filmen forteller historien om 19-år gamle Stine Machlar, som bor på institusjon mot sin vilje. Venninnen hennes, 24-år gamle Mari Storstein, har derimot vunnet i den kommunale ”loddtrekningen”. Hun er så heldig å bo i en kommune som gir henne rett til å ansette egne personlige assistenter, såkalt brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Ordningen gir henne helt andre muligheter til å ha et spennende yrke, sosialt liv med venner, hobbyer og frihet. Som en helt vanlig jente i 20-årene, altså.

Forskjellsbehandlingen av de to jentene opprører meg. Den ene lever fritt og likestilt, den andre på institusjon. Ene og alene på grunn av Stine Machlars bosted, hennes hjemkommunes økonomi og (manglende) politisk vilje, tvinges hun til et liv der andre bestemmer hva hun skal spise og når hun skal legge seg. ”Det er som å bli kastet i fengsel for noe jeg ikke har gjort,” sier Stine Machlar i filmen, og det skjærer meg i hjertet.

Jeg er derfor glad for at Stortinget i juni i år påla regjeringen å legge fram et forslag om rettighetsfesting av BPA. Når denne retten trer i kraft, vil det ikke lengre være kommunepolitikere med slunkne kommunekasser som skal bestemme om mennesker som Stine Machlar skal få rett til et aktivt liv. Det vil være en rettighet, muligens i første omgang bare for noen, men prinsippet om rettighetsfesting er viktig.

Dette handler om likestilling. Det er ikke mange tiårene siden kvinner som ville ut i arbeidslivet ble møtt med nokså like argumenter som mennesker med assistansebehov møter i dag: At de burde holde seg hjemme, at deres plass var i hjemmet, og hvis de ønsket et liv og et arbeid utenfor kjøkkenet, fikk de vær så god ta kostnaden selv.

Så kom barnehagene. Og foreldrepermisjonene. Ammefri. Syke barn-dagene. Alle de ordningene som gjorde det mulig for kvinner å både føde barn og ha arbeid utenfor hjemmet. Selvfølgelig var det dyrt - kjempedyrt. Mye dyrere enn selv den beste BPA-ordningen noen gang kan bli. I dag er likevel de fleste enige om at det hadde vært dyrere å la være! Takket være kvinners inntog i arbeidsmarkedet har Norge høy konkurransekraft og høy sysselsetting. AS Norge går så det suser, mye fordi så mange kvinner jobber og deltar i samfunnet.

For meg er BPA et like verdifullt verktøy for personer med nedsatt funksjonsevne som barnehagene var på 70-tallet. Tilgang til personlige assistenter vil kunne bety mye for mange med nedsatt funksjonsevne som i dag står utenfor arbeidsmarkedet. Det er ikke en omsorgstjeneste. Det er ikke en personlig tjeneste vi gjør for å være snille. Det er et likestillingsverktøy. Det er en ordning som gjør det mulig for folk å delta i samfunnet. Ikke for å være greie, men fordi vi trenger dem.

Det er uverdig at Stine Machlar og mange med henne ikke får bestemme over sitt eget liv, bare fordi hun sitter i rullestol og trenger hjelp i hverdagen. Filmen Brevet til Jens har gjort meg utålmodig. I dag deltar jeg på et arrangement foran Stortinget sammen med Mari Storstein. Vi vil vekke politikerne. Vi kan ikke finne oss i treg saksbehandling i denne viktige saken. Det er mitt håp at regjeringen raskt kommer til Stortinget med rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse.

Les mer om valgmøte i spikersuppa 9.sept 2011

Jens Stoltenberg svarert på "brevet til jens"

"BPA - det motsatte av helsehjelp" Les NHF-leder Arne Lein i en kronikk i Dagbladet 12.sept 2011.